Nybegynnerguide til blindsmaking av vin

Å smake vin «blindt» — uten å se etiketten — fjerner forventningene og lar deg bedømme det som faktisk er i glasset. Ingen prislapp som hvisker «denne må være god», ingen berømt region som gjør jobben for deg. Det handler mindre om å ha rett og mer om å følge med, og det er den desidert raskeste måten å trene ganen på.

Den gode nyheten: du trenger verken kvalifikasjoner, spesialglass eller en kjeller full av sjeldne flasker. Du trenger noen viner du ikke kan identifisere, litt struktur og viljen til å si høyt hva du lukter — selv når svaret er «fargestifter?». Slik fungerer det.

Hvorfor smake blindt i det hele tatt?

Studie etter studie har vist at det vi vet om en vin, endrer det vi smaker i den. Server samme vin fra to forskjellige flasker — én pyntet, én helt enkel — og de fleste av oss vil beskrive to forskjellige viner. Blindsmaking fjerner den skjevheten. Du reagerer på væsken, ikke på historien rundt den.

Det gjør to nyttige ting. For det første forteller det deg hva du faktisk liker, som ofte ikke er det du trodde du likte — mang en selverklært «rødvinsperson» faller for en hvitvin når ingen kan se flasken. For det andre tvinger det deg til å senke tempoet og legge merke til ting: duften av en vin før du tar en slurk, måten syren får munnen til å løpe i vann på, hvor lenge smaken henger igjen etter at du har svelget. Det er nettopp slike små observasjoner en trent gane er bygget av.

Slik setter du opp en blindsmaking hjemme

Hjemmeversjonen er enkel. Be noen pakke inn to til fire flasker i folie eller papir (eller bruk sokker — helt seriøst, sokker fungerer) og nummerere dem. Skjenk små mengder, omtrent en tredjedel av et vanlig glass, så du kan gå tilbake og sammenligne. Hvitvinene lett kjølt, rødvinene rett under romtemperatur.

Noen få ting gjør det dramatisk bedre: smak sammen med minst én annen person, for halve moroa er å være uenige; ha vann og noe nøytralt som brød på bordet for å nullstille mellom vinene; og skriv ned inntrykkene dine før noen avslører noe som helst. Notatene betyr noe — det er når du sammenligner det du skrev med det flasken viser seg å være, at læringen skjer.

Metoden: se, lukt, smak

Se. Vipp glasset mot noe hvitt. Er vinen blek eller dyp? Vannaktig ytterst i kanten eller tett helt ut? Fargen forteller deg ikke alt, men den setter i gang deduksjonen: en blek, nesten løkskallfarget rødvin antyder noe lett som en Pinot Noir eller en ung Garnacha; en ugjennomsiktig purpursvart peker mot druer med tykkere skall — som Monastrell, som dyrkes her på Costa Blanca.

Lukt. Det er her mesteparten av informasjonen bor. Snurr glasset forsiktig og ta en kort snus, deretter en lengre. Ikke let etter den «riktige» beskrivelsen — sett bare ord på det som dukker opp. Frukt først (sitrus? bær? tørket fiken?), så alt det andre: blomster, urter, røyk, vanilje, lær, havet. Det finnes ingen gale svar, og de rare er som regel de mest nyttige.

Smak. Ta en skikkelig slurk og la den dekke hele munnen. Nå bekrefter eller justerer du det nesen fortalte deg, og legger merke til hvordan vinen kjennes, ikke bare hvordan den smaker. Så avslutningen: tell hvor lenge smaken sitter igjen etter at du har svelget. Lengde er et av de mest pålitelige kvalitetstegnene — og noe hvem som helst kan måle.

Å lese strukturen i en vin

Strukturen er skjelettet under frukten, og det er den som lar smakere komme med kvalifiserte gjetninger om drue og opprinnelse. Fire ting å sjekke i hver eneste vin:

• Syre — løper munnen din i vann etter at du har svelget? Høy syre oppleves som friskhet og peker som regel mot kjøligere klima eller druer som er høstet tidligere.
• Tannin — den tørre, snerpende følelsen på tannkjøttet (mest i rødvin). Finkornet eller rustikk? Myk eller fast?
• Fylde og alkohol — er vinen lett som skummet melk eller fyldig som fløte? Varme bakerst i halsen tyder på modnere druer og et mer solrikt sted.
• Sødme — er den faktisk søt, eller bare moden? Fruktige aromaer lurer ofte smakere til å kalle en knusktørr vin søt.

Gjør de fire sjekkene hver gang, i samme rekkefølge, og mønstrene dukker opp overraskende fort. Etter en håndfull økter tar du deg selv i å tenke «høy syre, ingen tannin, lett fylde — dette er en hvitvin fra kjølig klima» før du bevisst har bestemt deg for noe som helst.

Vanlige nybegynnerfeller

Alle går i de samme fellene i starten. Å gjette druen med en gang og deretter vri hver observasjon til å passe — beskriv først, konkluder til slutt. Å snuse så lenge at nesen blir nummen — korte snus, så pause. Å anta at dyrt betyr bedre — blindsmaking er beryktet ydmykende på akkurat det punktet. Og å behandle det som en eksamen: poenget er ikke å treffe årgangen, det er å legge merke til mer enn du gjorde forrige uke.

Det hjelper også å smake med et tema. Å sammenligne tre viner laget av samme drue, eller tre viner fra samme region, lærer deg langt mer enn tre tilfeldige flasker. Vil du ha et lokalt pensum, er guiden vår til Costa Blanca-vinene som er verdt å lete opp et godt sted å starte — Monastrell mot Moscatel er omtrent så lærerik (og deilig) en kontrast som en smaking kan by på.

Klar til å prøve det med en guide?

Du kan absolutt lære dette på egen hånd, men det faller på plass mye raskere med noen som leder rekken — som skjenker vinene i en gjennomtenkt rekkefølge, stiller de riktige spørsmålene og hjelper deg å sette ord på det du smaker. Det er akkurat det vår guidede blindsmaking hos Katavi i l'Alfàs del Pi er laget for: en avslappet smaking i liten gruppe der etikettene forblir skjult og samtalen står for undervisningen.

Er du på Costa Blanca og nysgjerrig, bestill plass på blindsmakingen hos Katavi — ta med en venn, ta med skepsisen din til dyre etiketter, og dra hjem med en gane som er merkbart skarpere enn den du kom med.